De tre største årsakene til den store depresjonen

Scores av menn venter på nettet i 1931 for arbeid på dockyards. (Bilde: Fox Photos / Hulton Archive / Getty Images)

deflasjon

Den store depresjonen, som generelt regnes for å ha begynt med børskrasj i oktober 1929, forandret måten Amerika jobbet på. På slutten av de brølende tjueårene da aksjemarkedet og økonomien økte, syntes krasj uunngåelig i ettertid. Flere varer ble produsert enn det var nødvendig, og uten at folk skulle kjøpe dem, forsvant jobben. Arrangementet var en del av en spiral som endte med produksjon av materialer for andre verdenskrig. Deflation, det motsatte av inflasjon, oppstår når grunnverdien av penger går opp. Når for mange varer er tilgjengelige, går prisen ned, så penger er egentlig verdt mer. For eksempel, i 1920-tallet, var det en dramatisk utvidelse av kontorlokaler i byer, særlig New York City. Dette betydde at kontorlokaler kunne bli funnet rundt hele byen, så prisene gikk ned - men ingen tok opp plass. Et godt eksempel er Empire State Building, startet 1930 og åpnet i 1931. Dens 102 historier gikk stort sett ubebodd gjennom depresjonen, og bygningen ble ikke lønnsom før 1950.

Kreve

I løpet av 1920-årene var USA rasende produsere produkter fra biler til radioer som ble kjøpt i stor grad på kreditt. I 1929 var markedene mettede med slike produkter og etterspørselen begynte å falle. På grunn av løpene på bankene og avskyelig salg av aksjer ble kreditt vanskelig å få til for de som ønsker en ny bil. Når det var en stor etterspørsel av produkter, var det ingen som kjøpte, det var lite penger som kom inn i selskapene som laget produktene. Dette resulterte i massive oppsigelser av arbeidere over hele landet. Uten inntekt - og det var ingen arbeidsledighetsforsikring før Franklin Delano Roosevelt's New Deal i 1930-tallet - folk begynte å miste sine hjem og hadde lite penger til å kjøpe annet enn mat. Etterspørselen etter produkter og tjenester tørket opp, noe som førte til enda mer ledighet.

Arbeidsledighet

Fordi ingen hadde penger til å kjøpe produkter, var de som bygde produktene, ute av arbeid. De hadde også lite penger til å kjøpe noe, og spiralen fortsatte. Sosialprogrammene var ikke offentliggjort på tiden, så det var få steder å henvende seg til for andre hjelp enn religiøse og andre veldedige organisasjoner. De ble også anstrengt av det store antallet mennesker som kom opp for brød og suppe. Selskapene hadde ingen penger å komme inn, så mange av dem brettet. De som ble igjen hadde få arbeidere. I 1933 var nesten 25 prosent av arbeidsstyrken arbeidsløs.