Hjemmeside » Forhold og familie » Fysisk forskjell mellom langdistanse løpere og sprintere

    Fysisk forskjell mellom langdistanse løpere og sprintere

    Langdistanse løpere og sprintere har en ting til felles - de prøver å vinne løp. Fysisk er de komplette motsetninger. Langdistanse løpere er magert, som best passer dem til å dekke bakken. Sprinters er kraftig bygget og eksplosivt rask for kortere strekker. De to løpene varierer i hastighet og kroppstype.

    Fra høyde til vekt til muskelmasse er det mange forskjeller mellom langdistanse løpere og sprintere. (Bilde: Thomas Northcut / Photodisc / Getty Images)

    Høyde

    Generelt er de lange langdistanse løpene høye. De har lange armer som pumper for ekstra kraft. Distansløpere har også lange ben som gir større strekning. Å dekke mer bakken med færre trinn får avstandsløpet til målstreken på kort tid. Sprintere er vanligvis mindre enn avstandsløpere. Kortere ben er fordelaktig for rask bygghastighet.

    Vekt

    Langdistanse løpere bære så lite vekt som mulig. Running løp som dekker en kilometer eller mer krever styrke og utholdenhet. Å bære for mye vekt er en byrde for avstandsløpere og bremser hastigheten. Distansløpere brenner kontinuerlig kalorier i trening og konkurranse, så overdreven vektøkning er sjelden en bekymring. Sprinters bære mer vekt, og det meste er muskel. Å være tyngre gjør at sprinteren kan løpe med mer kraft. Lagt vekt hjelper også sprintere kutte gjennom vinden.

    Muskelmasse

    Langdistanse løpere utvikler lange, magre muskler, spesielt i underkroppen. Sprinters har tykke muskler. Sterke lår og kalver bidrar til sprinteren fra startlinjen. Sprinters har også sterke øvre kropper. Kraftig armpumpe og gir maksimal hastighet og kraft samtidig som balansen er mulig. Langdistanse løpere stole på aerob trening å gjøre deg klar for løp. Sprinters gjør også aerob trening, men de løfter vekter for å legge til muskel.

    Fysiske risikoer

    Langdistanse løpere og sprintere kjører helt forskjellige løp. De har også ulike skadefare. Distansløpere er ofte sidelinjert av stressfrakturer, skinnesplinter og muskelkramper, et biprodukt av dehydrering som kan komme med å løpe lange løp som maraton. Sprinters må være forsiktige med muskel og hamstring trekker som skjer med rask akselerasjon. Avstandsløpere og sprintere er begge utsatt for ankel-, kne- og ryggskader som kan skyldes for mye trening og konkurranse.