Faser av Sprinting

Raskt å flytte fra ett sted til et annet, også kjent som sprint, er en handling som kreves i mange forskjellige idretter og aktiviteter. Sprinting kan brytes ned i fire forskjellige faser, hver skiller seg fra de andre ved å sammenligne tre forskjellige variabler. Disse variablene er stride lengde, stride frekvens og jord kontakt tid.

En kvinne blir klar til sprint. (Bilde: Kikovic / iStock / Getty Images)

Startfase

Den første fasen av sprinting er kjent som startblokkfasen, hvor sprinteren er i kontakt med blokkene. Denne fasen har størst mengde kontakttid for jorden, eller den totale tiden føttene kommer i kontakt med bakken eller blokkene. Dette er når kraftproduksjonen er størst. Med bakbenet som produserer kraft for bare 45 prosent av kontakttiden, antas det at forbenet er av større betydning ved starten. Stride lengde og stride frekvens er ikke faktorer i denne fasen fordi sprinteren ikke beveger seg.

Akselerasjonsfase

Når sprinteren tar av seg fra blokkene, begynner de å akselerere ved å øke stridlengden og stridefrekvensen. Lengden på denne fasen kan være hvor som helst fra 30 til 50 meter blant toppsprintere i løpet av 100 meter. Under akselerasjon er tiden da foten kommer i kontakt med bakken relativt lang for å generere høye nivåer av kraft, men reduseres ettersom sprinten oppnår maksimal kjørehastighet.

Konstant hastighetsfase

Frekvensen for konstant hastighet kan være submaximal, maksimal eller supramaximal og kjennetegnes av at både stridlengden og stridfrekvensen forblir den samme over en tidsperiode. Denne fasen oppnås vanligvis mellom 60 til 80 meter mark i menn og 50 til 70 meter mark i kvinner. I prinsippet kan toppsprintere opprettholde denne fasen i en avstand på 10 til 20 meter. Forskjellen mellom elite og sub-elite sprinters er frekvensen av skritt, noe som viser at det er viktigere enn lengden på skrittet.

Retardasjonsfase

Den siste fasen er kategorisert av en reduksjon i sprintfart, som vanligvis forekommer mellom 80 og 100 meter mark i toppsprintere. Hastigheten begynner å senke på en skala fra .5 til 1,5 meter per sekund og skyldes sentral og perifer tretthet. Nedgangen i fart er hovedsakelig forårsaket av en reduksjon i stridefrekvensen, da stridlengden og jordkontaktiden økes sammenlignet med den tredje sprintfasen.